På 1990-tallet står oppfattelsen av natur for meningsskrytene som en sosial og kulturell konstruksjon sentralt. Naturbegrepet har blitt en teoretisk konstruksjon.
Samfunns- og samtidskritisk, og tro mot seg selv, skriver Nils Faarlund omvendt om en natur som 'får lov til å være seg selv'. Han søker å fange opp eller gi rom for det som ikke er menneskelig strukturert.
Bl.a. med avsett i Heidegger bruker Faarlund naturbegrepet for det som utfoldes og har verdi uavhengig av menneskelige interesser og som ikke i vesentlig grad preges av menneskelig bearbeiding og innflytelse, samtidig som mennesket på en helt fundamental måte hører til (i) naturen.
Naturbegrepet levner overgangene mellom natur og kultur flytende og huserer i metafysikkens gråsone.